Endelig befriad

– La-la-la-la-la, la-la-la-la.

Tonene er rene og klare. Ingen skal få beskylde noen av de nesten 70 personene som står på scenen i Filadelfia i Oslo – noen unge, noen eldre, og de fleste midt i mellom – for å skjære ut mens de varmer opp stemmene og gjør seg klare for sangøvelse.

Ved flygelet midt på scenen ser mannen med det krøllete håret og entusiastiske armbevegelser fornøyd ut. Han stopper spillingen et lite øyeblikk, og retter blikket mot koret.

– Jeg håper alle har sagt fra til venner og familie at de må komme hit, sier Vidar Kjeldsen, musikalsk leder.

– Dersom hver og en av dere klarer å få med dere ti stykker, er det nesten en utsolgt konsert.

Samlende
Det er nesten 40 år siden musikalen «Befriad» tok ikke bare Skandinavia, men verden med storm.

Våren 1973 trakk det svenske gospelkoret Choralerna fulle hus med sin framførelse av musikalen, skrevet av Lars Mörlid og Peter Sandwall, og i årene som fulgte besøkte koret kirker i både Vest-Europa og USA – og i Filadelfia, Oslo.

Der ble Vidar Kjeldsen kjent med musikken. Han, og en hel generasjon med ham. Det førte til at FUKO, ungdomskoret i Filadelfia, satte opp Befriad i 1976.

– Vi som var med å synge den gangen syntes det var noe av det største vi kunne være med på. Det samlet oss da, og det samler oss nå, sier Kjeldsen, som også var en del av KGB (Kristne Gutters Band) på 1980-tallet.

For over 35 år senere bestemte han seg, etter en lang pause fra menigheten, for å sette opp en nytolkning av den betydningsfulle musikalen. Da var det ikke vanskelig å få andre med seg.

Skrekkblandet fryd
– Vi har 125 personer som kommer til å stå på scenen under konserten. Av dem er 77 i koret. I tillegg har vi strykere, perkusjonister og et skikkelig orkester. Veldig mange proffe musikere er med i produksjonen som ledes av en prosjektgruppe på sju, forteller Sverre Georg Kornmo og Per Arne Øiestad.

De to er henholdsvis produsent og kunstnerisk ansvarlig for den nye musikalen, som er blitt tilpasset et 2012-univers, og som skal framføres i Filadeldia 24. mars.

Mens koret fortsetter øvelsen inne i den store salen, har vi gått ut for å snakke om tankene bak prosjektet. Og de to par øynene lyser bokstavelig talt opp når vi snakker om «premieredatoen».

– Det er en slags skrekkblandet fryd, sier Øiestad.

– Vi trodde i høst at vi hadde all verdens tid, så vi har øvd annenhver uke. Men vi ble kraftig realitetsorienterte ved juletider. Da oppjusterte vi til ukentlige prøver, legger han til.

Ikke evangelIserende
Drømmen om en ny Befriad er slett ikke noen ny tanke. Sverre Georg Kornmo forteller at de gamle slagerne har vært nær hjertet hos mange mennesker i nesten 40 år.

– I en del sosiale sammenkomster har vi endt opp med å synge Befriad-sanger på kvelden, når gitaren kommer fram. Vi kan jo tekstene, og melodiene sitter i ryggmargen. Da er det blitt skapt en sterkere og sterkere følelse av at dette er noe vi må gjøre noe med, sier sønnen til den tidligere Filadelfia-forstanderen Morgan Kornmo.

Og da drømmen ble en realitet, innså initiativtakerne at en ny Befriad-musikal kunne være en god anledning til å ønske tidligere kormedlemmer tilbake til menigheten.

– Kjernen i koret er folk som var med å synge i FUKO, og som kanskje ikke har vært så engasjerte i menigheten siden da. Men vi er egentlig ikke et evangeliserende kor, sier Kornmo.

– Men tenker dere at det kan bety noe for troen for mennesker likevel?

– Det er nok et reparasjonsarbeid. Det er en grunn til at folk har holdt seg litt unna, svarer Per Arne Øiestad, og legger til:

– Jeg kommer ikke fra Filadelfia, så jeg kan egentlig ikke mene så mye om det. Men det har skjedd veldig mye flott i Filadelfia-settingen i løpet av 30 år. Da vi holdt på, var trommer og bass fra djevelen.

Denne artikkelen er et utdrag fra en større artikkel i vår papirutgave denne uken. Kjøp eAvis her