Hvordan står det til med framtida?

Etter å ha reist til ulike menigheter i både pinsebevegelse, diverse frimenigheter samt statskirker, og talt siden jeg var 15 år, er det en trend som gjør seg gjeldene i anslagsvis 90% av alle menighetene jeg besøker. 

Trenden jeg tenker på er at man i menigheten har et moderne ungdomsarbeid, der man på gledelig vis flere steder i landet vinner mennesker for Jesus, vokser, ekspanderer, og kreativiteten flyter.

Når tenåringene i disse miljøene imidlertid blir 18,19 og 20 år, er tendensen at de enten flytter, eller blir borte fra menighetsmiljøet etter en stund – dersom de ikke blir ledere i samme ungdomsmiljø. Jeg vet at dette er en generalisering, men heng med meg. Alt for få av dem blir i sin eksisterende menighet, og tar del i kirkefamilien og søndagens gudstjenester.

Tilrettelegging
Hvorfor det? Jeg tror utfordringen som gjelder for enhver type menighet, er om man er tro mot forandring, fremtiden og neste generasjon, eller fortiden og tradisjonene. Dette gjelder de eldre generasjonene i menigheten så vel som folk på min alder, og hvordan vi legger til rette for generasjonen som følger oss.

For noen år siden kom jeg i samtale med en pastor fra en utenlandsk menighet. Han sa at de i sin menighet, helt ned på søndagskole-nivå, lærte barna å ta ansvar for, investere i, og uselvisk å strekke seg for å hjelpe neste generasjon til å trives i forsamlingen. Trenger jeg å si at denne menigheten opplever fremgang, vekst og «stadig friske skudd»?

Et ungt voksent par jeg snakket med sa til meg: «David, vi vet ikke hva vi skal gjøre. Vi kjenner oss for voksne til å gå ungdomssamlingene, men for unge til å gå på søndagsmøtene. Søndagene har verken et innhold eller et uttrykk som taler til hverdagen vi lever i.»

Dette har resultert i at dette paret nå ikke går fast i noen menighet. Det er viktige å si om disse at de begge er kristne, og svært glade i menigheten i utgangspunktet.

Generasjonsgap
Mange vil da kontre med å si at dette er en selvisk holdning, og at når man samles med hele menighetsfamilien må man være villig til å gi og ta. Jeg forstår hva som menes med dette. Men jeg er redd at tanken om å gi og ta er en viktig grunn til at vi ser et slikt mannefall av unge voksne i våre forsamlinger. I de fleste forsamlinger har man nemlig valgt å være mer tro mot tradisjonen og fortid, enn mot en verden i forandring og fremtiden for generasjonene som følger. Det handler mer om forrige generasjon i gudstjenestene våre, enn om neste generasjon. Og dette er en skummel tendens.

Blir 20-40-generasjonen borte, står menighetene våre i fare for å få generasjonsgap, som igjen vil skape nedgang i medlemsantallet i de kommende år. Det er drastisk å se at en stor gruppe av de unge voksne, tidligere brennende tenåringene, har blitt lunkne og skuffet, og ikke lenger brenner for menighetslivet. Så drastisk at det må skje forandring, både i innhold, uttrykk, men først og fremst tankegang.

Snu tankegangen
Noen lesere, som kjenner til min tilhørighet, vil nok oppleve det som lettkjøpt at jeg som medlem og medgrunnlegger i en nyplantet menighet  skriver dette. Det er lett for meg å si, som har en kirke bestående av i hovedsak folk mellom 20-50 år, en relativt ensartet gruppe. Da vil jeg minne om at 25 år fram i tid er de samme medlemmene i vår menighet 50-75 år. Om vi ikke er dedikerte til å legge til rette for neste generasjon, og være mer tro mot fremtiden fremfor vår egen tradisjon, vil det om ikke mange tiårene stå likt til med oss. Derfor handler dette innspillet ikke i første omgang om stil og form, men om behovet for en radikal tankeendring – for våre nystartede menigheter, så vel som de eksisterende. Aldersgruppen 25-40 må i like stor grad tenke neste generasjon, for å bygge for en strålende fremtid. I skrivende stund starter vi spesialsamlinger for de eldste barna i menigheten vår, så vi som unge også bevisst legger til rette for at det vokser og gror under oss. Men det må sterkere grep til, også for oss, om generasjonene som kommer skal ta over og nå lengre enn oss.

Det er behov for en tankegang som bygger på kjærlighet til både den unge og den eldre generasjonen. Men der hvor hver eldre generasjon viser særlig modenhet overfor neste generasjon, og i kjærlighet gir slipp på eget uttrykk for å legge til rette for de som følger etter. Gjennom bønn for hverandre, ber jeg om at generasjoners hjerter skal smelte sammen, og at den eldre generasjonen gjør som Jesus: legger til rette for at neste generasjon skal nå lengre enn man selv har nådd.

I en slik menighet tror jeg det vil være rom for ekstra samlinger, med musikk og stil som passer best for den eldre generasjonen. Men jeg tror at om menighetene skal fortsette å eksistere om 25 år, må søndagen være et sted lagt til rette for å være tro mot fremtiden, og de unge voksne, fremfor tradisjonene. Ellers kan det ha negativ innvirkning på både barn og barnebarns fremtid.

Tro mot forandring
Før jeg ble en del av Intro-menigheten selv husker jeg at det som kanskje gjorde mest inntrykk på meg, i møte med menighetens konferanse, var at jeg så tenåringer være med på «voksen-gudstjeneste», og de elsket det. Enda mer interessant var det at mine nåværende pastorer Brit og Jostein Krogedal erkjente at det tok de en lang stund før de selv likte musikkstilen og uttrykket i deres egen nystartede kirke. Fruktene av stilendringen hadde imidlertid ført til stadig nye unge mennesker kom til gudstjeneste. Og med et bankende hjerte for å se en ny generasjon reise seg, som elsker menigheten, ble stil og uttrykk som småtteri å regne, opp mot å se unge mennesker gi seg til Guds forsamling igjen.

Endringen handlet i utgangspunktet ikke om fornyelse av stil (så alle må ikke bli som Intro, om noen skulle tro at jeg mener det), men om å være tro mot forandring og fremtiden for å bygge en forsamling som stadig vil skyte friske skudd.

Jeg tror og vet at det finnes mange voksne og eldre i Norge som elsker Gud og den neste generasjonen så mye at de er villige til å gi slipp på en del av sitt uttrykk på søndagene, for at den oppvoksende generasjonen skal elske å tilhøre menigheten og komme på søndagsgudstjenester.

Skap rom
Det blir for tøft og vondt med endringene, vil mange si. Da mener jeg at sannheten om at menigheter vil dø ut eller miste store deler av yngre generasjoner, om ikke neste generasjon kommer på agendaen, er enda tøffere.

Jeg ber derfor for pastorer, ledere og menighetsbyggere i landet vårt om åndelig tyngde, tydelig lederskap og guddommelig visdom til å skape rom for neste generasjon. Sammen bygger vi da menighetsfelleskap og søndager som er tro mot en fremtid det lukter herlighet av!