Soknepresten

– Jeg har aldri sittet så trygt på Guds fang som nå, sier Cato Thunes (49).

Som fersk sokneprest har Cato Thunes (49) stått midt oppe i de dypeste tragedier som har rammet det lille samfunnet Vadsø langt ute i havgapet. Drukningsulykker, Utøya-ofre, meningsløse drap. Han har vært presten, sjelesørgeren, samtalepartneren. Men troen er fortsatt like sterk.

– Troen blir ikke svakere av sånt. Den står fast selv om spørsmålene er mange, sier den tidligere pinse-evangelisten som har blitt teolog, utdannet sjelesørger og prest i Den norske kirke.

Cato Thunes (49) bestiller lavkarbo-salat (mer kylling og mindre brød) og cola light. De siste månedene har han tatt av 20 kilo og vil gjerne forbli der.

Han ser ut som en vaskeekte urbaner, med tidsriktig skjerf innkjøpt av datteren, kul og avslappet stil og paste i håret. Men skinnet kan bedra. Cato trives aller best alene når det er helt stille, gjerne midt ute på Finnmarksvidda i mange kuldegrader. Det får han oppleve ganske ofte. Han er nemlig sokneprest for Vadsøs 6.500 innbyggere. Den lange mørketida elsker han.

Det var ikke så mange som hadde trodd at han skulle ende opp der. Og i hvert fall ikke som prest. 20 år gammel var han nemlig en «up and coming» forkynner i Pinsebevegelsen.

«Brysomme» ungdommer
– Barndommen og tenårene var kjipe, sier Cato ærlig.

– Jeg grublet så mye. Særlig over meningsløsheten. På Kvås kristne folkehøyskole fikk han det første møte med levende kristne og tok et radikalt standpunkt. Vel hjemme i barndomsbyen Drammen skulle han omvende hele byen.

– Det varte selvfølgelig i 14 dager, smiler Cato. Men ved siden av utdannelsen og jobben som tanntekniker, var Cato dørvakt på en pub i hjembyen. Hver helg kom «brysomme» Filadelfia-ungdommer forbi og inviterte ham på møte.

Jeg og en kamerat dumpet til slutt ned på et radiomøte. Det var du som ledet det, husker Cato. Like etter ble han med ungdommene i Filadelfia til Halden.

– En raring av en gutt dumpet ned ved siden av meg. Han hadde tykke brilleglass og lurte på om jeg ville ha et klistremerke med «Jesus elsker deg» på. Jeg husker at jeg tenkte: «Nei! Jeg orker ikke å bli støttekontakten din!». Men vi ble de beste venner og har holdt kontakten fram til i dag. Vi ringes hver dag. Ola Døhl er i dag sokneprest i Tromsø, etter blant annet å ha gått på bibelskole på Livets Ord, ler Cato.

Snart ble han omsluttet av ungdomsmiljøet i Drammen og en frimodig og radikal tro vokste fram. En gjeng unge gutter nærmest bodde sammen og brukte all tid på å be, studere Guds ord og evangelisere. I dag er de fleste fra gjengen i tjeneste for Guds rike i en eller annen form.

– Det skjedde mye sterkt. Vi ba så det dugget på vinduene. Snart ble jeg eksponert som forkynner og hadde mange invitasjoner, samtidig som jeg drev familiebedriften, forteller han.

Så kom veggen
– Etter hvert som jeg møtte mitt eget liv, gjorde erfaringer, leste og studerte, fikk jeg et erfaringsoverskudd. Det livet jeg levde stemte ikke overens med det teologiske universet mitt. Det teologiske refleksjonsrommet ble for trangt.

Cato måtte ha «luft» og kansellerte alle møter. Det tok 20 år før han gikk på en talerstol igjen. 20 år i akademia, av dem ti år på Blindern.

– Fra å ha begge beina tungt i karismatikken havnet jeg i den andre grøfta. Rasjonalisme og vitenskap. Det var tøft å bli ribbet for alle svarene. Jeg brukte mange år på å ta tilbake alt det gode, vitale og forfriskende fra tiden i Pinsebevegelsen. Resultatet har vel blitt en syntese. Jeg er fortsatt underveis og undrende. Jeg er fortsatt i akademia, men tar samtidig med meg alt det gode fra mine erfaringer inn i praksisen.

Mine kollegaer påstår at de merker at jeg kommer fra Pinsebevegelsen. Jeg er nok mer spontan, snakker et annet språk, bruker hele kroppen. De opplever min bakgrunn som en ressurs, smiler Cato. Sammen med kona og yngstedatteren har de tilbrakt de to siste somrene på Sommerfestivalen på Hedmarktoppen. Truffet gamle venner og synes det er forfriskende med vitaliteten, engasjementet og den litt barnslige oppriktigheten.

Fortsatt er både moren og broren hans i Pinsebevegelsen. Begge ble frelst i kjølvannet av Catos omvendelse.

– Jeg er takknemlig for starten jeg fikk i Filadelfia. Jeg fant et miljø som var opptatt av mine spørsmål. Etter en vanskelig oppvekst opplevde jeg å bli tatt på alvor, jeg ble trygg for å stå opp for noe, og følte samhørighet.

Denne artikkelen er et utdrag fra en større artikkel i vår papirutgave. Kjøp eAvis her