Troen ga Mark kraft til å tilgi

Mark kommer opprinnelig fra landsbyen Lolovoli på øya Ambae i Vanuatu-arkipelet, men bor i dag i den vesle landsbyen Malfakal på øya Malekula. Der bor han sammen med sin kone Nora, sin stefar Naser og de fem barna han og Nora har sammen. Malfakal ligger øde til, og har verken vei, telefon, elektrisitet eller innlagt vann. Men de har fruktbar jord, vilt i jungelen og masse fisk i havet. Mark er aktiv jeger, gårdbruker og fisker, ved siden av arbeidet i den nybygde kirken. Et arbeide som gir livet hans mening, og gir ham kraft til å tilgi.

Skåret opp.

Marks mor fikk i sin tid tvillinger. En dag hun var alene hjemme med barna, tok hun frem en stor kniv og stakk den vesle guttebabyen flere ganger tvers igjennom magen. Så snudde hun ham rundt på stellebordet og stakk ut hjerte og lunger på ham. Med dette brakk også de fleste ribbena, og gjorde store skader på de indre organene hans. Deretter ble Mark kastet på landsbyens søplehaug for å bli spist av grisene og forsvinne sporløst. Men som ved et mirakel overlevde den lemlestede lille kroppen den massive mishandlingen.

  Mark forteller historien om sitt livs tragedie uten sinne i blikket, og uten bitterhet i stemmen;

– Jeg ble funnet etter en stund av en nabokone som fikk meg på sykehus inne i byen. Der klarte legene å redde livet mitt. Etter hvert ble jeg tatt hånd om av en nonne fra New Zealand. Hun tok vare på meg og sørget for at jeg fikk mat og medisiner.

Ingen anger.

Under rettssaken som fulgte etter drapsforsøket, gav hun uttrykk for at hun hadde likt Marks tvillingbror best. Marks mor fikk fengselsstraff for udåden, men han vet ikke akkurat hvor lenge. De har ingen kontakt.

– Men jeg har litt kontakt med pappa, og har møtt ham et par ganger i Port Vila. Han og mamma er fortsatt gift, og har fått flere barn sammen siden. Det er ikke lett å bli skilt i Vanuatu, forklarer han. Mark har selv fem barn  i dag, yngstedatteren Malina er på samme alder som han selv var da tragedien inntraff.

– Føler du ingen bitterhet?

– Jeg er selvsagt sint på min mor for det hun gjorde. Men jeg bærer ikke nag. Det er ingen vits i, det er jo så lenge siden.
Korsets Seiers medarbeider betrakter de lange, dype arrene som skjærer seg gjennom huden og kjøttet over det meste av overkroppen hans. At et lite menneske kan overleve så store skader, er nesten utrolig.

– Plages du av fysiske smerter?

– Jeg har smerter av og til , men de er ikke alvorlige.

Egen familie.

Mark har også møtt sin tvillingbror ved et tilfelle. De har sporadisk kontakt. Mens vi sitter der og snakker, løper barna rundt og leker på gårdsplassen, mens kona Nora har tilberedt dagens middagsmåltid. Hun ser på sin mann med kjærlighet i blikket.

– Jeg ble veldig lei meg da jeg hørte om hva han hadde gjennomgått. Og jeg er sint på hans vegne. Det kan du godt skrive, sier hun.
Landsbyboerne i Malfakal levde inntil nylig et tradisjonelt liv nært knyttet til forfedrenes naturreligion. Så sent som på 1970-tallet ble landsbyen kristnet av misjonærer, og Mark er i dag forstander og meget aktiv i den lokale kirken.

– Arbeidet i kirken er meningsfylt og gir meg styrke til å tilgi. Men mamma har aldri prøvd å ta kontakt for å be om forlatelse, eller sagt at hun beklager det hun gjorde. Det gjør meg trist, avslutter Mark.

Ble adoptert.

Mark ble på sykehuset i hovedstaden Port Vila i to år, til han var nesten tre år gammel. Der ble han funnet av et ektepar fra landsbyen der han bor i dag, og de bestemte seg for å adoptere ham.

– Vi så ham på sykehuset, og ble fortalt historien om hva som hadde skjedd. Vi fikk et sterkt ønske om å ta oss av dette guttebarnet, og bestemte oss for å ta ham med til vårt hjem, sier adoptivfar Naser (60). Han ser bort på gutten som aldri var ment å skulle leve opp. Mark ble øyeblikkelig tatt opp som familiemedlem av resten av familien, og har hatt det veldig godt i Nasers hus. Nasers kone døde for et par år siden, og nå er det i sin tur Mark og hans familie som tar seg av Naser og hjelper ham med å stelle i huset sitt.