Sekulariseringen i Pinsebevegelsen

Det norske samfunn har gjennomgått en sekulariseringsprosess, som har akselerert de siste tiårene. Det er liten tvil om at dette også har påvirket kristenheten i Norge. For det meste har pinsebevegelsen, Pb, stilt seg negativ til denne utviklingen, men i praksis er Pb påvirket av samfunnsutviklingen. Tradisjonelt har pinsevenner sett på sekularisering som verdsliggjøring, en negativ trend som undergraver bibelsk kristendom. Sekularisering har for mange pinsevenner vært synonymt med forfall og frafall. I min refleksjon rundt sekularisering i vår bevegelse ønsker jeg ikke å distansere meg til denne oppfatningen. Før jeg utyper min uro for sekulariseringsprosessen, vil jeg driste meg til å spørre om den kan bære med seg positive elementer.    

Positivt?

Kan det faktisk være en positiv form for sekularisering? Kan vår bevegelse på noen områder ha tjent på denne utviklingen? Jeg tror det! Pb har i stor grad våget å ta et oppgjør med tendenser til sekterisme. Slik jeg ser det har vi beveget oss bort fra en overdreven frykt for «verden», til å bli en mer synlig aktør i vårt nærmiljø. Mange menigheter har blitt mer utadvendte, åpne og inkluderende. Gjennom forskjellige lavterskeltilbud har det vært lagt vekt på å gjøre evangeliet mer tilgjengelig for folk flest. Det har blitt større rom for ulike typer gudstjenester, og forståelse for behovet for et bredere spekter av kristne uttrykksformer. Ikke minst har flere menigheter kommet på banen som viktige aktører i lokalsamfunnet.

Jeg gleder meg over at våre menigheter har beveget seg ut av skepsisen til andre kirkesamfunn. Mange steder er pinsemenighetene blitt sentrale aktører i det tverrkirkelige arbeidet.

Pb har de siste tiårene distansert seg fra loviskhet, og lagt større vekt på åndelig livskvalitet enn ytre regler.
Flere tegn på en positiv form for sekularisering kunne ha vært nevnt. En sekularisering som handler om å komme nærmere verden. Den verden av mennesker som vi er satt til å elske, tjene og vinne for Guds rike.

Dessverre er ikke utviklingen ensidig positiv. Som nevnt innledningsvis mener jeg at Pb de senere årene bærer preg av verdsliggjøring. Det aller meste av kristenheten i Norge er preget av den egoisme og materialisme som gjennomsyrer vårt samfunn. Aldri før i historien har vi vært så godt informert om de store materielle og åndelige behov som finnes i verden. Aldri før har det norske folk hatt bedre økonomiske forutsetninger for å hjelpe dem som trenger det mest. Men inntektene til misjon og diakonalt arbeid synker fra år til år.

Selv om det er god satsing på barne- og ungdoms arbeid, er den evangeliserende og misjonerende profilen ganske svak i en del menigheter.

Det er heller ingen tvil om at kristen moral er under press, også innen vår bevegelse. Som ellers i vårt samfunn stiller vi stadig oftere spørsmål til gitte etiske kjøregeler, enten de er begrunnet i teologi eller tradisjon. Seksualmoralske grenser blir flyttet. Det stilles oftere spørsmål ved tradisjonelle ekteskaps- og familieverdier. Samboerskap er ikke uvanlig og partnerskap mellom mennesker av samme kjønn forekommer. Med få unntak ser det ut som om vi har gitt opp kampen for vern av livet, fra unnfangelse til naturlig død. Slik jeg ser det har vi i vår iver etter å kvitte oss med menneskebud, også stilt grunnleggende spørsmål ved gyldigheten av Guds bud. Det taper kristne alltid på.

Veien videre.

Hvordan blir så den videre utviklingen i vår bevegelse? Vil den ha positiv eller negativ karakter? Paulus gir de kristne i Rom (12,9) et råd som vi kan dra nytte av: La kjærligheten være oppriktig. Avsky det onde, hold dere til det gode. I stor grad handler dette om å skjelne mellom det onde og det gode. Skal vi hindre en negativ utvikling, må vi ha mot og vilje til å ta avstand fra alt som er av det onde. Skal vi se fremgang og gode resultater, må vi stadig velge det gode og holde fast ved det. Kjærligheten vil alltid være målestokken i denne prosessen. Alle kristne verdier har kjærligheten som grunnvoll. Kjærligheten til vår neste og til vår evige Far, som igjen alltid forankres i hengivelse til Jesus Kristus. Elsker vi virkelig Kristus, så overgir vi oss til hans vilje og hans ord, uavhengig av om samfunnet applauderer eller kritiserer. Slik sett forankres ikke de kristne grunnverdiene i positive eller negative utviklingstrekk i samfunnet. Sanne kristne verdier er forankret i Gud selv. Han er uforanderlig! Han påvirkes ikke av kortvarige trender. Hans rike sekulariseres ikke. Guds rikes verdier vil alltid bestå, og til sist overvinne alt det onde.