Skrevet av Østby, David André
Publisert 26.02.2010
Stadig flere menigheter søker fellesskap i Pinsebevegelsen. Hvorfor?
Vinden har snudd for Pinsebevegelsen. Åtte menigheter har så langt i år valgt å bli pinsemenigheter. Det er ikke mange år siden nye karismatiske strømninger, kombinert med manglende fornyelse i pinsemenigheter, førte til at visjonære ledere og offensive menigheter heller valgte å stå utenfor pinsefellesskapet. Enkelte har ment at den hundre år gamle bevegelsen har gått ut på dato. I stedet kan det se ut som om den har blitt en lun havn for menigheter på leting etter holdepunkter.
Vi må på ingen måte se tilstrømningen til Pinsebevegelsen som et tegn på at villtigrene nå kommer smygende tilbake med halen mellom beina. For når alt kommer til alt, er det antakelig Pinsebevegelsen som har forandret seg mest. Det har blitt skapt et rom som tidligere ikke fantes for offensive, visjonære og strategiske menighetsplantere. Det er ikke mange år siden det var likhetstegn mellom menighetsplanting og splittelse, og dessverre har menigheter oppstått i opprør mot det bestående. Heldigvis skjer dagens nyplantinger i større grad ut ifra at man oppdager et behov, og planter et nytt fellesskap basert på moderne menneskers behov for evangeliet.
De åtte nye pinsemenighetene har sannsynligvis like mange grunner til at de nå søke fellesskap i Pinsebevegelsen. Men noe har de til felles: De ser verdien av å stå sammen og benytte felles ressurser. Vi lever i en tid der fellesskap, tilhørighet og nettverk er sterke idealer. Pinsebevegelsen har gått i en mer organisert retning de seneste årene, noe som i større grad har lagt felles retningslinjer og tilgjengeliggjort felles ressurser. Men for selvstendige menigheter på leting etter forpliktende fellesskap, er Pinsebevegelsens løse struktur og selvstendige lokalmenigheter fortsatt ideell.
Det vil være en overdrivelse å hevde at Pinsebevegelsen selv skal ha all æren for at flere nå søker seg til fellesskapet. Det er antakelig et spørsmål om hva Pinsebevegelsen er, framfor hva den har gjort seg fortjent til. Derfor er det også på sin plass å spørre hva Pinsebevegelsen faktisk har å tilby de nye og offensive menighetene. Vi håper iallfall tilstrømningen av nye menigheter vil utfordre fellesskapet til å søke en enda tydeligere profil i tiden som kommer. Vi håper det gis rom for nye offensive innspill, som i sin tur kan være med på å revitalisere landets pinsemenigheter.
Det er likevel liten grunn til å klappe seg for brystet. Tilstrømningen gir kanskje Pinsebevegelsen en statistisk økning, men veksten er ikke reell dersom det ikke handler om at nye mennesker blir vunnet for Jesus. Vi håper at innspill fra de nye medlemmene i pinsefamilien utfordrer det bestående, spisser profilen og igjen gjør Pinsebevegelsen til det den begynte som - en menighetsplanterbevegelse.