Osvald Instebø (70) har mistet tre søsken i kreft. Derfor tar han godt vare på livet.
Selvhugget ved spraker i peisen, og ute kjemper sola for å titte fram bak all frostrøyken. Osvald Instebø fra Sletta utenfor Bergen fyller 70 år, men er sprek og sunn som en 40-åring. Ute står skiene klare. Så snart redaktøren i KS har forlatt åstedet, bærer det ut i marka.
– Jeg sitter ikke akkurat og venter på å bli skrøpeligere, nei, smiler Osvald. Utenfor har han stor glede av å hogge tømmer.
Motorsag og annet ustyr er på plass. Han elsker lange, seige fjellturer og å holde kroppen i form.
– Jeg har dette med kreften blant søsknene mine. Tre er døde, en ble operert så tidlig at han ble reddet. Det gjør at jeg er opptatt av å leve sunt. Jeg elsker livet og vil leve lenge!
Begynte blant kuene. Lange turer i fjellet har forresten ikke bare vært nyttig for legemet. Det er ute i naturen i bønn han har fått de beste preknene. Allerede som ung i pinsemenigheten på Sletta utenfor Bergen, tydde han til en stein nede i fjæra, der han satt i bønn alene. Det har han fortsatt med. Lange fotturer på norske vidder, i uker av gangen.
– Jeg kjente en dragning etter å preke og vitne, nesten før jeg skjønte at det dreide seg om et kall. Min første forsamling var kuene i fjøset. Jeg øvde på dem, og de så på meg med store, tårevåte øyne, ler Instebø. I disse dager kan han se tilbake på 50 år i forkynnertjenesten. Og fortsatt er avtaleboka full av oppdrag.
– Jeg er opptatt fram til 19. september, forklarer han, etter at Normisjonen avbrøt intervjuet for å høre om han og Ragnhild kunne komme for å synge og spille og preke.
Selv ble han tidlig trent til tjenesten blant annet av skikkelser som Nils Gjerde, som tok med ham og flere ungdommer rundt omkring for å vitne og synge. Denne starten har gjort at Instebø i moden alder har sett verdien av å bruke tid med yngre forkynnerspirer.
Investerer i nye generasjoner. – Det er viktig å være med og plante noe i nye generasjoner. Vi som eldre må ha den innstilling at vi vil gi videre det vi selv har fått. Jeg har tatt dem med på fjellturer der vi har hatt lange samtaler om liv og tjeneste. Særlig i de 16 årene i Bergen hadde vi gleden av å fostre fram mange unge fra egen menighet. For meg var det veldig inspirerende å være sammen med blant andre Sverre Bjørnhaug, Daniel Egeli, Øystein Gjerme og Torsten Mentzoni. Jeg lærte også mye, de strekte meg. De så ting med friske øyne og kom med mange tanker og ideer når det gjaldt møtene og virksomheten, som jeg fulgte.
– Hva er det viktigste du vil gi videre til nye generasjoner pastorer?
– At som pastor er det viktig å skape en trygg atmosfære rundt seg, se enkeltmennesker og være til stede. Videre er det viktig at man lar Den Hellige Ånd få fungere og virke. Vi har vært gjennom en periode nå der alt skal være så trygt. Vi skal støpe møtene i en veldig trygghetsform for de møtefremmede som ofte ikke er der. De som kommer inn i våre forsamlinger regner nok med at de kommer inn i en pinsemenighet. Det trauste har man mye av i mange andre forsamlinger her i landet. Hvis det var det som skulle frelse Norge, ville det vært vekkelse for lenge siden. Jeg tror folk lengter etter det friske og levende.
LES MER I NYESTE PAPIRUTGAVE AV KS.