Gud møtte ateisten

Elisabeth Sandlunds vitnesbyrd er hennes beste visittkort. Hun forteller at hun i sin ungdom hadde uflaks med en prest som ikke kunne svare på hennes spørsmål som konfirmant. En bråmoden tenåring stilte de klassiske spørsmålene om hvorfor det finnes lidelse i verden og om det finnes en allmektig god Gud. Hun ville ha klare svar. Men det fikk hun ikke.

– Tre dager før konfirmasjonsdagen sa jeg at jeg ikke ville konfirmeres likevel. Presten ble forskrekket og spurte om jeg var redd for forhøret. Nei, det var jeg ikke. Han sa at jeg kunne få slippe å si trosbekjennelsen. Da gikk rullegardina ned for meg. Jeg tok meg selv veldig på alvor, sier Elisabeth Sandlund.

Hun ble konfirmert til slutt, siden hun ikke ville forårsake sosial skandale hjemme. Men hun opplevde at alt var falskt. Hun følte seg ikke vel og vendte ryggen til kirken.

Hun ble en overbevist ateist. Kirken betydde ingenting. Slik skulle det forbli i 32 år.

– Jeg var en kjemperasjonell, energisk, analytisk og ganske skarp økonomijournalist som skrev om firmaer, aksjer og børs osv. Jeg foraktet hele det kristne livssynet. Det samme gjorde min mann. Kirken var i bakgrunnen.
Elisabeth Sandlund, født i 1951, gjorde en journalistkarriere i 28 år i Svenska Dagbladet, som er en av Sveriges største aviser. Hun giftet seg og fikk to døtre. Den yngste, datteren Ulrika, som nå er 27 år, er utviklingshemmet. Det oppdaget de da hun var tre år gammel, men fortsatt vet man ikke årsaken.

Ulrika var 16 år da hun ble sendt på en konfirmasjonsleir. Det var en praktisk ordning for en tenåring som ikke kan være alene hjemme.  Halvparten av tenåringene var handikappede, de andre helt vanlige ungdommer. Leiren ble avsluttet med en konfirmasjonsgudstjeneste.

Berørt av Gud.

– Da vi satt der og presten innbød alle til nattverd, reiste alle seg utenom min familie. Hun ble veldig lei seg. Hun tittet på oss. Nesten på dagen 32 år etter min egen konfirmasjon gikk jeg fram for å ta imot nattverden. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at det ikke betydde noen ting. Jeg gjorde det bare for at Ulrika skulle bli glad.
Men da det var min tur, etter en ganske pinlig  ventetid i køen, så ordnet Gud en pause på 30 sekunder. Det ble tomt for brød. Da passet Gud på å slå til veldig tydelig: «Det her er ikke for Ulrikas skyld. Dette er for din skyld!»
Jeg ble sterkt berørt, helt uventet, forteller Elisabeth Sandlund.     

Treenig frelsesopplevelse. Opplevelsen av Guds tiltale fylte hennes sinn. Hun kunne ikke fornekte det. Etter noen søvnløse netter var hun tvunget til å erkjenne: «Jeg har tatt feil. Gud, du finnes! Tilgi meg!» Men det hjalp ikke, for hun trodde at Gud ikke ville tilgi henne siden hun hadde fornektet ham så lenge.

– Jeg prøvde å gå til forskjellige kirker i smug på hverdager. Jeg prøvde å få hjelp og følte meg dårlig. I seks uker kjente jeg på en enorm angst. Til slutt ga jeg Gud et ultimatum. Noe måtte skje innen fredag. Jeg dro til en kirke hvor jeg ikke hadde vært tidligere, til St. Clara kirken i det sentrale Stockholm. Dit gikk jeg på en formiddagsmesse tirsdag 24. august 1999. Her opplevde jeg at jeg fikk hjelp.
Da våget jeg å åpne meg for andre mennesker, og fikk forbønn. Da fikk jeg vite det som jeg egentlig visste; at tilgivelsen var ordnet gjennom Jesus en gang for alle. Der og da ble jeg en kristen!

Elisabeth Sandlund beskriver sin omvendelse som en treenig «tretrinnsrakett». Hun møtte Gud på sin datters konfirmasjon. Siden møtte hun Jesus i St. Clara, og på Alphakurset fikk hun et tydelig møte med Den Hellige Ånd.

– Da var det kjørt, ler hun.
    
Økumenisk motor.

Den nykristne journalisten våget ikke å fortelle om sin gudsopplevelse på jobben på flere måneder. Men da hun endelig gjorde det, var reaksjonene positivt nysgjerrige. Kan det virkelig skje med deg, så hvorfor ikke med meg også? Ikke lenge etter så hun at Kyrkans Tidning søkte redaksjonssjef. Hun ville prøve.

– Tenk å kunne jobbe på en kristen arbeidsplass og bruke sin erfaring der. Til min store overraskelse fikk jeg jobben til tross for at jeg ikke hadde vært kristen lenge. Høsten 2000 begynte jeg i jobben. Men det var ikke helt lett. Det var en organisasjon med mange ulike fraksjoner. Det ble spenninger da jeg ville løfte fram den karismatiske delen.
Hun ble i seks år helt til avisen Dagen ville ha henne som lederskribent. Bare et par måneder senere sa Daniel Grahn opp sin stilling og Elisabeth Sandlund måtte ta ansvaret som sjefs­redaktør i begynnelsen av 2007.
Elisabeth har overtatt en rolle som leder for en dagsavis som ble grunnlagt av Lewi Pethrus i 1945. Hun er også en svært populær foreleser og debattør som ofte kan høres i Sveriges radio og tv for å diskutere aktuelle emner fra et kristent perspektiv.
Dagen er nå en allkristen avis med flere eiere fra ulike samfunn, og blant annet den norske avisen Vårt Land. For Elisabeth er det økumeniske perspektivet viktig. Hun er på sin fritid svært engasjert i St. Clara-kirken som pastor. Menigheten har i ett års tid vært en selv­stendig menighet som drives av foreningen St. Clara-kirkens venner.

– Da jeg kom til Dagen sa jeg at avisen ikke bare skal skildre økumenikken, men også være en økumenisk motor. Vi vil bidra til at kristne skal finne hverandre over samfunnsgrensene i Sverige. Det er en viktig oppgave i Dagen, sier Sandlund.
    

Les hele intervjuet i Korsets Seiers papirutgave denne uken,