Midt under 60-tallets revolusjonstider, fikk Jan Gossner (64) oppleve Guds revolusjonerende kjærlighet.
– Her! Ta et høyskoledrops!
Jan Gossner skyver den hvite skåla med sukkertøy, innpakket i hvit plast med «Høgskolen i Staffeldsgate»-logo, over bordet. Teologen, Oase-gründeren og den tidligere hovedpastoren i Kristiansand Frikirke er nå rektor for den kristne høyskolen som eies av Normisjon og Frikirken.
– Hvorfor valgte du å bruke dine siste yrkesaktive år på å jobbe ved Høgskolen i Staffeldsgate?
– Barnebarna, svarer Jan Gossner før jeg knapt har rukket å stille spørsmålet ferdig.
Han hoster, henter fram en Doc halspastill fra jakkelomma og fortsetter:
– Ettersom vi har åtte barnebarn, som alle bor i Oslo, var det viktig for oss å bo nærmere familien. Det eldste barnebarnet vårt er konfirmant i år, og skal vi være mer sammen med dem, må det skje før de er på vei ut av redet.
– Hvor viktig er det for en mann i din alder å være sammen med barn og unge?
– Jeg holder meg ung ved å være sammen med unge mennesker. Men jeg må si det er litt dristig å ansette en 64-åring, smiler han.
Blomstring i Groruddalen. Etter å ha tilbrakt sine første barneår i Brevik utenfor Porsgrunn, flyttet familien til Groruddalen i Oslo da Jan var elleve. Det selvstendige trosvalget tok han da han ble konfirmert i Høybråten kirke, og derfra var veien kort til engasjement i speiderarbeid, skolelag og kristen ungdomsklubb.
– Det var et blomstrende kristent ungdomsarbeid i Groruddalen på 60-tallet, forteller han.
Samtidig pågikk et generasjonsskifte i kirken, og et stort kull prester som hadde nådd pensjonsalderen trådte av.
– Kirken trengte mannskap og jeg hadde lyst til å bli ungdomsprest. Det jeg ikke visste, var at jeg først måtte studere teologi i syv år, ler Gossner.
Utdannelsen ble etterfulgt av mange år som studentprest i Skolelaget. Det var også her at han opplevde hva han i dag karakteriserer som «en åndskonfrontasjon».
– 60-tallet var verdensrevolusjonens tiår, og revolusjonære krefter ville forandre verden med makt. Guds svar på det var å utøse sin kjærlighet over sitt folk.
Dermed brøt den karismatiske vekkelsen løs, ikke minst innenfor Den norske kirke.
– Alle som ville ta imot det kunne få det. Resultatet i Norge ble tusenvis av fornyede kristne som alle fikk del i Guds kjærlighet, større tro og en større kristen enhet.
Revolusjon. På slutten av 70-tallet hadde Jan Gossner det pinsevenner kaller en «åndsdåpsopplevelse». Mens han var studentprest på Universitetet på Blindern, befant han seg midt i en demonstrasjon i regi av det kommunistiske partiet AKP-ML.
– Det var en revolusjonær og antikristelig tid. Jeg sa: Gud, her trenger vi alle den kraft vi kan få. Da hørte jeg setningen «alt er mulig for den som tror».
I sønderknuselsen og på knærne begynte det som skulle bli Oasebevegelsen, en karismatisk fornyelsesbevegelse innenfor Den norske kirke. Mange av Gossners jevnaldrende prestekolleger fikk en åndelig fornyelse, og nådegaver som tungetale, profeti og helbredelse kom i bruk.
– Gud møtte meg der jeg hadde fått en for stor avstand mellom hode og hjerte. Jeg var en flink teolog, men hadde mistet kraften.
– Hvordan artet denne opplevelsen seg for deg?
– Det var en kjærlighetsvekkelse, en «dåp i kjærlighet». Det skjedd som en prosess over noen uker. Jeg ble glad i alt og alle rundt meg, inkludert andre kristne i andre trossamfunn jeg før var kritisk til.
– Inklusive pinsevenner, legger han smilende til.
Gossner erfarte også at Den Hellige Ånd var større enn et karismatisk fenomen.
– Jeg fikk en realitetsopplevelse av den mest virkelige virkeligheten. Nå visste jeg på dypet at Gud finnes og at Guds rike er en realitet midt i vår verden. Den Hellige Ånd er Jesus iblant oss, og han skaper, frelser og forløser. Nå var jeg i stand til å fatte mer av bredden og lengden, høyden og dybden av Kristi kjærlighet. Dette er mer enn en opplevelse, det er en erfaring som varer. Kilden bor i vårt indre, men vi må bevisstgjøre oss hvem vi er i Kristus, sier Gossner.
LES MER I NYESTE PAPIRUTGAVE AV KS.
