På oppdagelsesferd i andres trosliv

Gjennom flere år som journalist i Korsets Seier fikk jeg gleden av å saumfare norsk kristenhet generelt, og pinse-Norge spesielt. Over tid gir det visse kvalifikasjoner.

Blant annet er jeg blitt en racer i å klassifisere oss troende. Jeg snakker ikke om elementær kunnskap som at middelaldrende menn i dressbukse, t-skjorte fra Mali og sandaler med sokker ofte er misjonærer fra NLM, eller om at prester med utvaskede t-skjorter, jeans og rester av en kruspersilledusk mellom tennene har en hang til Korsvei-bevegelsen.

Nei, gjennom aktiv trening kan jeg nå med stadig mindre feilmargin skille pinsevenner som vil redde verden gjennom to sanger før talen, fra de som er åpne for fire. Jeg kan på lang distanse se hvem som vil ha Israel-flagget tilbake på talerstolen og hvem som har soaket i løpet av de siste 24 timene. Selv om det fortsatt finnes tvilstilfeller, er treffprosenten også skyhøy når jeg vil finne ut hvem som ønsker kraftfulle ettermøter, og hvem som synes tenning av lys får være den øvre grensen for følelsesmessig respons i et møte.

I flokk

Noe av det som gjør inndelingen enkel, er at vi som oftest opptrer i flokk. En evangelist kommer sjelden alene, og profetiske mennesker finner sammen som rødruss om våren. Kan du ditt pinsekart, kan du ganske enkelt finne en menighet eller et fellesskap som gir deg lite motstand og mange klapp på skulderen. Og sånn må det kanskje være. Hvordan skulle vi ellers kunne ha det så godt mens grafene over frelste, døpte og utsendte peker nedover, og den reelle kristne innflytelsen på samfunnet er minimal, om vi ikke skulle kunne bruke tiden sammen med folk som tenker, ber og snakker likt?

For det hadde jo tatt seg ut om en aldrende pastor med svart belte i sjelesorg og vaffelhjerter skulle komme og ødelegge stemningen i et ungt, vekkelsestørst evangelistmiljø med en tale om stillhet, lidelse og åndelig modning. Eller om en radikal evangelist uten sans for møteplaner skulle slippes løs hvor som helst med frelsesinnbydelser og ettermøter som kan sette søndagsmiddagen i jeopardy?

En kropp

Jesus beskriver oss kristne som en kropp, og det er naturlig at hender finner sammen og snakker om hendenes daglige utfordringer, mens hjerteklaffer finner andre hjerteklaffer for å utveksle råd. Men kanskje har oppdelingen etter preferanser og stil røvet noe fra oss. Kanskje har vi vunnet flere gull i åndelige paralympics, enn reelle seiere for Guds rike?

For kanskje er det nettopp når den brautende evangelisten, den relevante hyrden og den ubestikkelige profeten skubber skuldrene mot hverandre i enhetlig bønn, og når de forskjellige tjenestegavene står sammen i fellesskap, at ilden oppstår?

Ydmykhet

Kallet til disippelskap er et kall til å være i konstant læring. Fra den ikke helt anonyme menigheten Bethel i Redding, California har vi fått uttrykket «Culture of honour», eller «æreskultur» på godt norsk. Det handler om en hjerteholdning av å møte enhver kristen bror eller søster med oppriktig nysgjerrighet, ære og ydmykhet. Nysgjerrighet for hvilke glimt av Gud denne har sett, hvilke erfaringer denne har gjort seg og hvilke gaver den har. Ære fordi det er et søsken skapt og elsket av Gud, og ydmykhet fordi vi som enkeltmennesker bare har sett biter av det store bildet.

Hvis vi er trygge nok på oss selv, kan vi hele tiden vokse i kjennskap til Gud gjennom å sette oss ned og aktivt lytte til mennesker som har gått en annen vei, tilhører et annet fellesskap og prioriterer annerledes enn oss selv.

Søskenkjærlighet

Nå står en god og lang sommer for tur. Kanskje er dette sommeren for å dra på et stevne eller en festival med en kultur som er fremmed for deg, eller for å sette deg ned med andre kristne som du vet vil utfordre deg?

Målet er aldri å miste egen identitet eller eget fokus, men å vokse i kjennskap og kjærlighet til Gud og hele hans kropp.

Har vi først pass i Guds rike er det dumt å ikke reise litt.