 Kai Kjosbakken har sendt misjonærer rundt i hele verden. Selv trives han best hjemme på Jessheim. Bilde: David André Østby/KSInn for landingPublisert 29.01.2012 Kai J. Kjosbakken (67) har jobbet med misjon i 40 år. Men han har sjelden vært utenfor landets grenser. Dette landet eide slekta mi, sier Kai Kjosbakken. Han peker mot området ved nordenden av vestre rullebane på Gardermoen lufthavn, hvor besteforeldrene hadde sitt gårdsbruk. I dag lander og letter det jetfly der Kjosbakkens forfedre en gang dyrket jorda. De tidligere jordbruksområdene i Ullensaker er i dag Norges viktigste knutepunkt med verden. Forfedrene hadde nok ikke trodd sine egne øyne dersom de hadde sett flyplassen, som er Nordens nest travleste. Kanskje med unntak av Kjosbakkens bestefar. Allerede på 1920-tallet forutså han store forandringer i området. – Min bestefar hadde ikke som vane å se syner, men lenge før krigen fortalte han min mor at han hadde sett et syn av massevis med lys over hele Gardermosletta. Selv skjønte han ikke hva det betydde, sier Kai i dag. 20 år senere ble det anlagt militærflyplass der familiegården lå.
Stengte dører – Mye har forandret seg med årene. Ved starten tok det ofte flere uker før vi fikk svar på brev til misjonsfeltene. For ikke lenge siden ringte en misjonær fra Nairobi om ettermiddagen og sa han trengte billett hjem dagen etter. Jeg bestilte billetten, sendte ham referansenummer på mobilen og dermed hadde han det han trengte for å få boardingpass, smiler Kjosbakken. Før i tiden krevde flere land visum enn i dag. For å få utvidet arbeids- og oppholdstillatelse i Kongo, måtte misjonærene få opprettet et pass nummer to av politiet, ettersom det originale passet måtte sendes til Kinshasa for godkjennelse der. Her hjemme gikk Kjosbakken ofte i skytteltrafikk mellom ambassadene i Oslo. – En gang var den indiske ambassaden stengt i tre døgn fordi ambassadøren hadde bursdag. Etter det ringte jeg alltid for å sjekke om det var åpent, ler han. ikke mindreverdig Kai Kjosbakken jobbet med forsikring da han søkte på misjonsjobben i 1971. Den gangen var misjonssekretær Hans Svartdahl alene på PYM-kontoret, og Kai fikk blant annet i oppdrag å skrive mellom fem og ti brev daglig på norsk og engelsk, som Svartdahl hadde lest inn på diktafon. – For at misjonærene skal kunne utføre sitt oppdrag, trengs det praktisk tilrettelegging her hjemme. Det har jeg sett på som en oppgave for Herren, sier han. En del av misjonsengasjementet fikk han med seg fra bibelskolen i Sarons Dal og Centre Missionnaire i Frankrike. Kjosbakken har aldri følt seg mindreverdig, selv om han ikke har vært misjonær i tradisjonell forstand. – Misjonærene har alltid satt pris på støtte og hjelp. Dette har vært min misjonsoppgave. Men da Kai sa opp forsikringsjobben for å begynne i misjonen, forsto faren hans lite. – Min far reagerte på at jeg begynte et sted uten pensjonsordning. Akkurat der skjønte han ikke sønnen sin.
Lite ferie At jobben han har gjort har blitt satt pris på, har han fått bevis for på SMS og epost etter at han sluttet i jobben. «For meg er det vanskelig å tenke seg PYM uten Kai,» skrev en av PYMs misjonærer. – Har du ikke hatt lyst til å reise mer selv, du som har bestilt billetter til så mange eksotiske reisemål? – Jeg har fått mange invitasjoner, men jeg har følt at jeg ikke kan ta mer enn 14 dagers ferie for at ting ikke skal skjære seg hjemme. Noen ganger har jeg sendt ut opp til ti pass – noen til Stockholm, London og Oslo. Da er det vanskelig å være lenge borte. Trofastheten ble han belønnet for med Norges Vel Medalje for lang og tro tjeneste under PYMs årsmøte i fjor. Men nå er det tid for å trekke seg tilbake sammen med kona Karin i deres selvbygde hus på Jessheim. – Blir det mer reising nå som du har inntatt pensjonisttilværelsen? – Det er et åpent spørsmål. Vi har iallfall kort vei til Gardermoen.
|
||
