En begravelsesprests bekjennelser

En av alle de meningsfulle sidene ved det å være pastor er å forrette begravelser. Dette høres kanskje merkelig ut, men når det er gamle, kristne mennesker som har sovnet stille inn, mette av dager, gleder og utfordringer, så blir jo opplevelsen ofte mye mer enn bare sorg. Da er det også takknemli het for det gode avdøde har betydd, og sunn ettertanke for oss som er igjen.

Jeg kan gå fra barnehagelevering, saksmøter, nyheter og raske beslutninger inn i en gammel, kald kirke for å forsøke å oppsummere et liv, male et bilde av et menneske og få snakke med de som er igjen. Da går jeg nesten alltid takknemlig og mer fokusert ut etterpå.

Triumftog
Når en general eller hærfører i det gamle Roma kom hjem etter en betydelig seier, kunne senatet innvilge ham et triumftog. Det var den største æresbevisning en romersk borger kunne få. Man ble kjørt i vogn gjennom Romas gater med sitt krigsbytte, slaver og skatter mens man mottok folkets hyllest. Interessant nok skulle det bak triumfatoren stå en slave med to oppgaver: Det ene var å holde seierskransen av laurbær over hodet på helten. Det andre var å hviske noe mystisk i øret hans hele veien: «Memento mori!» (Husk, du skal dø!)

Poenget var at selv om du i dag står midt i noe som blomstrer, pulserer og driver deg videre, så kommer det dager etter dette. Det som ser ut til å vare for alltid, kommer til å forsvinne som sandkorn og realitykjendiser. Både seierherrer og vi alle kan trenge å minnes om at vi skal dø. Det skal gjøres opp et regnskap over det vi gjorde. Hva av det kommer til å stå seg som rett, sant og godt? Og hva vil forsvinne?

Kirkeflukt
Med litt skjelvende hender vil jeg så gi videre én lekse jeg har lært grundig i begravelsene til nå:

Når jeg begraver hederlige gamle pinsevenner og møter barna deres, som ofte vokste opp i menighet på femti- og sekstitallet, finner jeg et lite hyggelig fellesstrekk: De er ikke kristne, og de går i alle fall ikke i noen pinsemenighet.

Her må jeg forte meg å si at dette selvsagt ikke gjelder alle og jeg kan selvfølgelig også ta feil. Men bildet jeg har sett er såpass tydelig at jeg likevel vil fortelle om det. Jeg har hørt så mange triste historier om et kristenliv preget av alt man ikke burde si, tenke, mene og ville. Jeg har hørt om frykt, skam, åndelige overgrep og en masse feilslåtte profetier. Selv om jeg egentlig mener vi aldri blir såret av institusjoner eller menigheter har jeg mange ganger følt trang til å be om tilgivelse og med tjukk hals si at det er ikke sånn nå lenger.

Sympati
Så hvorfor forteller jeg dette? Jeg har to grunner: Det ene er at min sympati ligger hos disse som har tatt avstand fra min beste venn Jesus, av det jeg mener er unødvendige grunner. Min sympati ligger også hos disse foreldrene som gjorde sitt beste for barna og tok dem med i menigheten for å gi dem en god kristen ballast. Men som likevel i mange tilfeller måtte se barna forkaste det.

Min sympati ligger derimot ikke i menighetene og lederskapene. Hvilken sjanse hadde foreldrene som lojalt tok barna med til fellesskap som åpenbart mange ganger ikke var i stand til å gi gode bilder av en stor Gud? Som manglet så mye i å gi klok veiledning som tålte møtet med livet selv?

Den andre grunnen til at jeg skriver dette er vel at jeg føler meg som en romer med en slave bak meg. Han holder ikke noen laurbærkrans, men han hvisker i øret mitt: Husk at du skal dø! Hva av det du gir, sier og gjør vil vise seg å være gode veier til et liv med Gud? Når gir min munn og mine hender trøst, nåde og sannhet? Eller på den andre siden: Hva vil en fremtidig begravelsesprest måtte beklage seg over ved livet mitt?