Bilde: KSKlikkPublisert 16.12.2011 Når menighetsfellesskapet rives i filler av lukkede venneklikker, kan kirken bli verdens verste sted. Det unike fellesskapet mellom ulike mennesker som har funnet sammen i Guds familie, utgjør en sentral ingrediens i Guds tanke for menigheten.
I den første. kirken hadde de alt felles. De delte alt, og tok vare på hverandre både når det gjaldt materielle behov, mat og omsorg. Videre er undervisning om menigheten klar: Vi er lemmer på ett legeme. Når ett lem lider, lider alle med. Det tilsynelatende svakeste lemmet er like viktig som det sterke. Guds oppskrift. for menigheten gjør den til verdens beste sted. Dessverre har vi som menighetsmedlemmer ofte bidratt til å gjøre den til et vanskelig sted for mennesker å trives. En venn av meg tok nylig med seg en ung nevø på julekonsert i en pinsemenighet i en norsk by. Nevøen var av det aktive slaget, og i løpet av konserten kom han borti stolbenet i rekken foran gjentatte ganger. Snart snudde en rasende kvinne seg og høvlet over onkelen og hans nevø. Blikket var sint, ordene var ufine, behandlingen satte seg som en verkebyll i onkelens mage.
Guds forsamling, stedet der både de fysiske dørene og hjertedørene skulle være vidåpne. Der nye mennesker, også bråkmakerne, skal oppleve å bli tatt imot med varme og sjenerøsitet.
Det er ikke vanskelig. å se for seg hvordan en ny kirkegjenger og en nyfrelst person vil oppleve menighetsfelleskapet, hvis det kun består av lukkede slektsklaner og kjemisk stengte venneklikker. Menighetsmedlemmer. som bidrar til å opprettholde slike klikk-systemer, deltar aktivt i å bygge et ekskluderende miljø som er på fullstendig kollisjonskurs med Guds tanke for menigheten. Guds vilje. Vi vil utfordre hvert eneste menighetsmedlem som leser disse linjer til å engasjere seg i nedrivningsarbeidet av veggene rundt klikkvesen og isolerte venneflokker. La oss gå i bresjen for å skape miljøer der det alltid er plass til minst én ny, og hvor våre hjem er åpne for ethvert nytt menneske som finner veien til våre menigheter. Det vet vi er Guds vilje.
|
||

















