Fargerik kirke

Pinsebevegelsens predikantkonferanse slipper denne uken til forkynnere med innvandrerbakgrunn på talerstolen. Vi håper synliggjøringen av hvilke ressurser våre innvandrere utgjør i menighetsfellesskapet, får konsekvenser for hvordan lokalmenighetene tenker rundt integrering  av nye landsmenn. Vi trenger å bli mer bevisste på hvilken berikelse kristne innvandrere representerer  inn i et menighetsfellesskap.

Ifølge Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) er flertallet blant innvandrerne i Norge fra land der kristendommen er størst. Av Norges nærmere en halv million innvandrere, har mer enn en kvart million bakgrunn fra et land der kristendommen er den største religionen. Mange menigheter, også pinsemenigheter, har gjort en fin innsats for å vise omsorg og inkludere innvandrere i menighetene. Færre ser ut til å ha forstått at mange av våre nye landsmenn kommer fra land der kristendom og karismatisk menighetsliv står mye sterkere enn i Norge. Mange kommer fra store, innflytelsesrike menigheter og har hatt viktige tjenester som forkynnere og ledere. Som innvandrere i Norge finner de veien til den lokale menigheten, men blir ofte stigmatisert som omsorgsobjekter heller enn ressurspersoner.
 
Den kristne tro forplikter til gjestfrihet og inkludering av trossøsken som innvandrer til landet.  De må ønskes velkommen – også i sosiale fellesskap knyttet til menigheten, som cellegrupper, dugnadsarbeid, ulike tjenester, og rett og slett som våre nye omgangsvenner. Menigheten som diakonalt fellesskap bærer dette ansvaret. Kristne innvandrere forteller at måten de blir tatt imot på i menigheten, er viktig for hvordan de opplever menigheten som et sted de kan ha tilhørighet og bidra med sine ressurser.

Innvandrere i menighetsfellesskapet skaper nye broer for å nå nye grupper i lokalmiljøet med evangeliet. Det er viktig at menighetene tar i bruk den tverrkulturelle kompetansen som finnes lokalt. Men mange av innvandrerne representerer så mye mer enn det. Noen pinsemenigheter har den siste tiden tatt konsekvensen av de nye ressursene man har fått tilgang på, og ansatt pastorer og ledere som ikke har norsk bakgrunn. Vi håper det vil bane vei for at enda flere kan tenke i samme retning.
Det er kanskje enklere for oss nordmenn å tenke på innvandreesom vi skal ta oss av, enn som ressurser som har noe å lære oss. Mange innvandrere har høy utdannelse, erfaring, kompetanse og åndelige gaver og utrustninger som vi må slippe til i våre menigheter. Mange er vant til å bruke mye tid og ressurser i menighet. En del innvandrere, særlig fra afrikanske land, har stått i tjenester i store og innflytelsesrike menigheter. De kan hjelpe oss å tenke nytt og annerledes. Bare vi slipper dem til.
Det å være en flerkulturell kirke utfordrer det menneskelige samspillet. Integrering er en gjensidig prosess for alle parter.