Det er interessant å iaktta Predikantkonferansen med et skråblikk fra bakerste benk.
Det har absolutt skjedd en utvikling og forbedring i måten å møtes på de senere år. Lederrådet skal ha honnør for å ha løftet arrangementet både hva innhold, praktisk tilrettelegging og planlegging angår. Fra å ukritisk slippe til alle som meldte inn sine mer eller mindre relevante temaer, har man gjort et godt stykke arbeid i å legge til rette for fokus rundt viktige temaer for Pinsebevegelsen.
For det andre har man greid å forbedre samtalekulturen. Vi som har vært med en stund husker med gru ufine diskusjoner der man blandet åndelighet med sinne og respektløse tiltale, og dømte hverandre både hit og dit hvis man våget å stille sunne kritiske spørsmål til ulike temaer. Slike sesjoner bar så visst ikke preg av at det var brødre og søstre i Guds familie som var samlet for å inspirere hverandre til å bringe evangeliet videre ut. Tvert i mot kunne man formelig føle kulden og avvisningen fra enkelte som sto steilt og hardt på det de hevdet. Kanskje hadde de rett, men hva hjalp det, når kjærligheten var borte? Etter slike samlinger gikk en ung journalist bedrøvet hjem og syntes ikke at dette var evangeliet verdig.
Årets samtale rundt dåp og medlemsmodeller viste at Pinsebevegelsens ledere har lært å diskutere ulike oppfatninger og syn i en fredelig og god atmosfære. Det vet vi mange setter stor pris på. Det går an å være tydelig, samtidig som man utviser respekt og vilje til å lytte til andres syn på saker. Kanskje har man noe å lære selv også?
Den åpne og inkluderende atmosfæren som preger konferansen, gjør den også til en god opplevelse. Sjenerøsitet og mangfold preger deltakerne, og det gjenspeiles i måten man møter hverandre på i pauser og lunsjer. Det gir resultater i at stadig flere menigheter som har stått alene, velger å slutte seg til pinsefellesskapet. Høyden under taket og viljen til å sta sammen tross ulikheter i stil og form, tiltrekker og gjør Pinsebevegelsen større og sterkere.
Like fullt er det fortsatt behov for forbedringer. Fortsatt er det mange hull i møtestrategien. Møteprogrammene er litt for tilfeldige, og mangel på røde tråder er påfallende. Når Egil Elling Ellingsen kom med kraftige utfordringer til Pinsebevegelsen om å tenke nytt om misjonerende nettverk og oppmuntre fotfolket i sine menigheter til å finne nye møteplasser i hverdagen for å dele evangeliet, burde man lagt til rette for en skikkelig samtale rundt hvordan man kan snu menighetens virksomhet bort fra «kom»-mentalitet til «gå»-mentalitet. Det hadde kanskje vært den viktigste samtalen årets konferanse kunne hatt, med tanke på temaet: «Å gjøre Jesus synlig». Hva med å sette seg ned i arbeidsgrupper, menighet for menighet og brainstorme hvordan «vår» menighet kan sette fri fotfolket til å nå byen i sine hverdagsliv. I stedet gikk man kjapt over til andre tilfeldige innslag som gjorde at spørsmålet: «Hva slags bilde av menigheten gir vi som menighetsledere videre til nye generasjoner? Hvordan kan vi stimulere menigheten til å danne nettverk som hjelper dem å leve ut evangeliet til mennesker i byen?» forsvant ut i ingenting. Det var trist.
Gode tilløp til lovsang og innslag som kan sette standard for Pinsebevegelsen i en ny tid, bør roses. Like fullt spriker uttrykket for mye mellom innslag som hører fortiden til og det som fungerer i dagens virkelighet. Det er tydelig at en majoritet av konferansedeltakerne liker bedre å synge de gamle sangene og kose seg med den velkjente pinsestilen, enn å brette opp ermene og si: «Hjelp oss å investere i neste generasjoner så Guds rike kan fortsette å blomstre også etter at vi er borte».
For oss som i egenskap av mediefolk inntar de siste plassene i storsalen i Filadelfia under konferansen, blir møte-ukulturen blant predikantene påfallende og flau. Før sesjonene er slutt rusher deltakerne ut av salen, mens møteleder fortvilet forsøker å få oppmerksomheten fra hundrevis av rygger som er på vei ut av salen. Eller enda verre: De har stoppet opp lengst bak i salen for å holde en høylydt samtale eller gjøre en avtale. Høye lattersalver, rop og snakk mens noen forsøker å avslutte en samling med bønn eller lovsang, får en til å undres. Er det en slik kultur disse menighetslederne ønsker i sin egen forsamling? Man får jo slike forsamlinger som man selv modellerer.
I dag fungerer Predikantkonferansen som et viktig forum for pinseledere. Den samler også yngre ledere som leder nye menigheter inkludert i Pinsebevegelsen. Disse anser nok dette fellesskapet mer som en god «familiemiddag», der man får kontakt med sine røtter og kan oppleve omsorg og oppmuntring fra de som har gått foran. For å strekke seg i sin egen tjeneste føler nok disse unge lederne at de fortsatt må hente signaler og inspirasjon fra andre miljøer for å se det bildet av menighet Norge trenger for framtiden.
Det bør utfordre Predikantkonferansen.