Endelig islending

– Jeg savnet den norske skogen, den norske våren og det røde huset i skogen som jeg aldri fikk, sier Ester Karin Jacobsen.

Hun sitter ved kjøkkenbordet i sønnens leilighet noen kilometer utenfor Reykjavik. Hun og mannen Vördur passer hus, barnebarn og kanarifugl mens sønn og svigerdatter er på misjonsreise til Thailand med pinsemenighetens bibelskole. Utenfor det moderne leilighetskomplekset brer et nakent og goldt landskap seg rundt Islands hovedstad, et landskap Ester måtte lære å elske.

Farger og former
– Det er jo veldig snaut og øde her, sier Ester med et godt tak rundt kaffekoppen.

Da hun for mange år siden hadde sterk hjemlengsel, men ikke hadde råd til å reise til Norge, ba hun: «Gud, du må hjelpe meg til å venne meg til den øde naturen her.» Da begynte hun å legge merke til steinene på bakken, og de forskjellige fargene og formene de hadde.

– Jeg følte det som om Gud sa: «Legg merke til det som er langs veien din.» Det er lett for oss å se langt fram, men noen ganger legger vi ikke merke til det vi går forbi på veien. Nå har jeg en fantastisk steinsamling hjemme. Jeg har lært å elske det jeg mislikte, smiler hun.

Forlot Norge
Esters mor var fra Trysil, og hennes far var fra Fetsund. På 30-tallet var de pionérmisjonærer på Island, og var blant annet med på å starte pinsemenigheten i Akureyri, som T.B. Barratt selv innviet i 1934. 30 år etter at Esters foreldre hadde flyttet tilbake til Norge, hadde moren, som da hadde blitt enke, lyst til å møte sine venner på Island igjen. Hun tok med seg yngstedatteren Ester.

– Der traff jeg Vördur. Det skjedde noe da vi møttes, sier hun og sikter til ektemannen.

Ester og Vördurs foreldre var gamle venner, og de to unge kunne ikke unngå å bli kjent. Ester sa opp sykehjemjobben i Oslo, og flyttet til Island som au pair. Etter halvannet år giftet hun seg med Vördur.

I dag har Ester bodd på Island i 34 år, avbrutt med fire år på hjemstedet Fetsund og ett år som medarbeidere ved Evangeliesenteret på Svanviken utenfor Molde. De to eldste av deres fire barn ble født i Norge, og innerst inne hadde Ester et håp om at hun hadde flyttet hjem for godt.

Så kom kallet fra pinsemenigheten i Akureyri, den samme menigheten som Esters foreldre hadde grunnlagt noen tiår i forveien.

– Vi hadde 20 fine år i Akureyri, og mange kom til tro. Vi fikk også være med på å innvie en kristen barnehage og bygge nytt menighetslokale, sier Ester.


Les resten av Esters historie i denne ukens KS.