Kristenrockens apostel

– Du har fylt 60 år og Jerusalem hadde 30-årsjubileum i 2006. Hvordan vil du oppsummere årene som har gått?
– Det kjennes bra når jeg tenker tilbake. Som alle andre har både jeg personlig og vi som band hatt våre «ups and downs», men vi har beveget oss i riktig retning hele tiden. De prøvelsene vi har hatt har på mange måter vært meningsfulle, og de har vært nødvendige for at vi skulle lære.

– Hvis du skal trekke fram noen høydepunkter?
– Å reise til USA med Jerusalem var jo en utrolig opplevelse. Vi fikk en fantastisk mottakelse der. Men som artister finnes det et indre og et ytre liv. Alle andre ser konsertene, mange solgte album og populariteten, men jeg vil si at det som har holdt
Jerusalem gående gjennom så mange år, er de sterke båndene og det indre livet i bandet. Vår tro på Gud har forenet oss. Jeg holder for tiden på med en bok, og da dukker mange minner opp. Jeg husker for eksempel da vi kom til Sofia i Bulgaria og spilte på tv før kommunismens fall. Mørket var håndpåtakelig. Det finnes mye å fortelle, og vi har sett mange dører åpne seg, men vi er ikke ferdig. Som menneske har jeg aldri vært slik at jeg lever i fortiden – jeg ser framover.

– Hadde du trodd da dere startet Jerusalem, at dere skulle nå så langt og ha slik innflytelse?
– Både ja og nei. Jeg visste på innsiden, og sa til vaktmesteren i misjonskirken der vi øvde at «vi skal spille for hele verden». Jeg visste at jobben i postverket var midlertidig. Jeg tror det er nødvendig for å lykkes, at man har et bilde på innsiden. Noe som driver en. Så blir jo veien til mens man går, og jeg ante ikke detaljene i hva vi skulle få oppleve. Artisten Glenn Kaiser hadde tilfeldig fått tak i en cd av Jerusalem, og satt og hørte på den da et stort amerikansk plateselskap ringte og spurte om han visste om noen nye band de burde satse på. På den måten åpnet dørene seg inn til USA, hvor vi blant annet var et av de aller første svenske bandene som hadde en musikkvideo på MTV.


Les hele intervjuet med Uffe i denne ukens KS.